Psalms 141

Žalm Davidův. Hospodine, k toběť volám, pospěš ke mně; pozoruj hlasu mého, když tebe vzývám.
En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
Budiž příjemná modlitba má, jako kadění před oblíčejem tvým, pozdvižení rukou mých, jako obět večerní.
La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
Polož, Hospodine, stráž ústům mým, ostříhej dveří rtů mých.
Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
Nedopouštěj srdci mému uchýliti se ke zlé věci, k činění skutků bezbožných, s muži činícími nepravost, a abych nebyl přelouzen líbostmi jejich.
Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
Nechť mne bije spravedlivý, přijmu to za dobrodiní, a nechť tresce mne, bude mi to olej nejčistší, kterýž neprorazí hlavy mé, ale ještěť modlitba má platná bude proti zlosti jejich.
La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
Smetáni jsou do míst skalnatých soudcové jejich, aby slyšeli slova má, nebo jsou libá.
Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
Jako když někdo roubá a štípá dříví na zemi, tak se rozletují kosti naše až k ústům hrobovým.
Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.
Ale k toběť, Hospodine Pane, oči mé; v tebe doufám, nevylévej duše mé.
For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
Zachovej mne od osídla, kteréž mi roztáhli, a od sítek činících nepravost.
Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
Nechť padnou hromadně do sítek svých bezbožní, a já zatím přejdu.
La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!