Job 10

Kad mi je duši život omrznuo, nek' mi tužaljka poteče slobodno, zborit ću u gorčini duše svoje.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
Reću ću Bogu: Nemoj me osudit! Kaži mi zašto se na me obaraš.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
TÓa što od toga imaš da me tlačiš, da djelo ruku svojih zabacuješ, da pomažeš namjerama opakih?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Jesu li u tebe oči tjelesne? Zar ti vidiš kao što čovjek vidi?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Zar su ti dani k'o dani smrtnika a kao ljudski vijek tvoje godine?
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Zbog čega krivnju moju istražuješ i grijehe moje hoćeš razotkriti,
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
kad znadeš dobro da sam nedužan, da ruci tvojoj izmaknut ne mogu?
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Tvoje me ruke sazdaše, stvoriše, zašto da me sada opet raščiniš!
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Sjeti se, k'o glinu si me sazdao i u prah ćeš me ponovo vratiti.
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Nisi li mene k'o mlijeko ulio i učinio da se k'o sir zgrušam?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Kožom si me i mesom odjenuo, kostima si me spleo i žilama.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
S milošću si mi život darovao, brižljivo si nad mojim bdio dahom.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Al' u svom srcu ovo si sakrio, znam da je tvoja to bila namjera:
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
da paziš budno hoću li zgriješiti i da mi grijeh ne prođe nekažnjeno.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
Ako sam grešan, onda teško meni, ako li sam prav, glavu ne smijem dići - shrvan sramotom, nesrećom napojen!
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
Ispravim li se, k'o lav me nagoniš, snagu svoju okušavaš na meni,
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
optužbe nove na mene podižeš, jarošću većom na mene usplamtiš i sa svježim se četama obaraš.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Iz utrobe što si me izvukao? O, što ne umrijeh: vidjeli me ne bi,
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
bio bih k'o da me ni bilo nije, iz utrobe u grob bi me stavili.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
Mog su života dani tako kratki! Pusti me da se još malo veselim
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
prije nego ću na put bez povratka, u zemlju tame, zemlju sjene smrtne,
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
u zemlju tmine guste i meteža, gdje je svjetlost slična noći najcrnjoj."
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!